I lovforslaget foreslås det et forbud mot «behandlingslignende handlinger som har til formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

Tone Maria Hansen, leder i pasientorganisasjonen Harry Benjamin Ressurssenter, mener lovforslaget ikke er tydelig nok, og forklarer til Vårt Land:

– Lovforslaget står i fare for å likestille seksuell orientering med kjønnsidentitet. Ved at begrepene havner i samme bås, kan de samme kriteriene for konverteringsterapi gjelde for samtalen i forkant av en kjønnskorrigerende behandling.

Da vil den frie, åpne og kritiske samtalen stå under press, og behandleren står i fare for å drive en form for konverteringsterapi, forklarer hun.

Hansen har tidligere vært styremedlem i The World Professional Association for Transgender Health (WPATH).

Det er særlig definisjonen av «behandlingslignende handlinger», og det uklare skillet mellom «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet» hun bekymrer seg for. Her påpeker hun at det er en enorm kunnskapsmangel på feltet, der man lett kan blande sammen begreper.

– Den ene man snakker om handler om seksuell orientering og homofili, mens det andre handler om medisinsk behandling ved diagnosen kjønnsinkongruens. Man kan ikke likestille disse.

Man må kunne drøfte kjønnsidentiteten sin uten at det står i fare for å anses som konverteringsterapi, mener Hansen.

– Anerkjent helsefaglig behandling skal ikke anses som konverteringsterapi. Utfordringen i lovforslaget blir derfor hva som er «anerkjent behandling». Der er det uenighet mellom ulike aktører.

– Skal være rom for å drøfte tvil

Reidar Schei Jessen forsker ved psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, og har forsket på tematikken.

Han mener det er viktig å skille mellom hva som er utforskende samtaler om kjønn og seksualitet og hva som er tvungen behandling – altså konverteringsterapi. Det er prinsippet om en fri behandlingsprosess, hvor behandlere ikke skal føle seg presset fra den ene eller andre siden, han fremholder.

– Det skal være rom for å drøfte tvil om kjønn og seksualitet i psykologisk behandling, og en psykolog skal stå fritt til å gjøre dette sammen med klienten sin, sier Jessen.

Slik lovforslaget lyder nå, er ikke Jessen bekymret, siden det tar utgangspunkt i at behandlingen skal ha som «formål å endre eller fornekte sin identitet» for å rammes av lovteksten.

– Derfor utgjør ikke forslaget en trussel om at en fagperson skal kunne møte pasienter på en fri, åpen og utforskende måte.