Jeg er enig med Marit Bruset når hun i aprilutgaven skriver om behovet for forskningsbasert utredning og behandlingsforløp for barn og unge som søker seg til medisinsk og kirurgisk kjønnsbekreftende behandling. Men jeg mener det ikke behøver å være en motsetning mellom å anerkjenne unges kjønnsopplevelse og samtidig utforske den.

Selv jobber jeg som teamleder i Fagnettverk for barn og unge med kjønnsinkongruens ved BUP Kongsvinger ved Akershus universitetssykehus HF. Vi har som oppgave å veilede og gi råd til behandlere i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Vi får mange henvendelser fra fagpersoner som ønsker å drøfte enkeltsaker. De fleste er ungdommer tildelt jentekjønn ved fødsel. De har ulike former for kjønnsopplevelser og sammensatte psykiske vansker, ofte nevrotilstander og utviklingsforstyrrelser og vanskelige livssituasjoner.

Mange skal ikke ha kjønnsbekreftende behandling med hormoner og kirurgi, i hvert fall ikke mens de fortsatt er i utvikling og tilleggsvanskene ikke er optimalt behandlet.

Hormonbehandling fungerer bra for ungdommer som har opplevd kjønnsinkongruens over flere år. Som har en kjønnsidentitet som enten gutt eller jente, og som har levd i tråd med en slik identitet i lang tid, ikke har noen psykiske lidelser eller utviklingsforstyrrelser, og som har støttende og aksepterende nærstående som heier på dem (Coleman et al., 2022).

Mobbing og ekskludering

Den viktigste jobben er å sørge for gode psykososiale tiltak, og hjelpe barn og unge med å utholde en kropp som føles fremmed, og et samfunn som møter dem med minoritetsstress (Aaserud, 2021). Mange har opplevd alvorlig mobbing og ekskludering. Ofte får den medisinske behandlingen for stor oppmerksomhet, noe den nasjonale behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens foreløpig er den eneste som er satt til å utføre. Over halvparten som henvises til utredning for medisinsk behandling, henvises for tidlig. Hvordan skal vi hjelpe dem? Hvordan skal vi hjelpe dem som kanskje aldri skal endre kroppen sin fysisk?

Vi kan forske på og lytte til ungdommer som selv har funnet måter å leve på med en kropp som er vanskelig å bo i. En typisk uttalelse fra en ung gutt, født jente, kan lyde slik (konstruert eksempel):

Når jeg ser meg i speilet, fokuserer jeg på de delene jeg synes er veldig guttete. Se på skuldrene mine? De er ganske brede. Og ansiktet mitt? Jeg synes jeg er ganske kjekk, jeg. Også er jeg så heldig å ha ganske smale hofter, i forhold til de andre guttene i klassen som ennå ikke har kommet så langt i puberteten, så er jeg ganske lik. Uansett så fokuserer jeg ikke så mye på de delene jeg ikke er fornøyd med. Jeg sier til meg selv at jeg elsker meg selv.

Les mer her