Almås svarer Aaserud: – Diagnoser er mer enn vinduer av viten
«Problemet med å kreve psykiatrisk utredning og diagnostikk før kjønnsbekreftende behandling er at minst halvparten som søker behandling opplever denne vurderingen som unødvendig», skriver Almås.
UTREDNING: Det viktig å skille mellom utredning og diagnostisering av kjønnsinkongruens, og psykiatrisk utredning som obligatorisk del av utredning for kjønnsinkongruens, mener Almås. Foto: Privat/Privat.
Elsa Almås svarer Ronny Aaserud på dette innlegget:
La oss sammen fokusere på å bedre helsetilbudet til unge med kjønnsinkongruens
Det er for så vidt hyggelig at Aaserud bruker Esben Esther Pirelli Benestads poetiske formulering av den etymologiske betydningen av ordet diagnose: dia: gjennom; gnosis: viten. Den diagnostiske tradisjonen er imidlertid mye mer enn dette.
Det er mye sinne hos transfolk på grunn av krenkende og diskriminerende behandling opp gjennom årene. Mange, ikke bare i Norge, opplever at helsevesenet har vært den største arenaen for diskriminering, mobbing og disrespekt.
Det viktigste problemet med å kreve psykiatrisk utredning og diagnostikk ved vurdering av egnethet for kjønnsbekreftende behandling i form av hormoner og kirurgi, er at minst 50 prosent av de som søker slik behandling ikke har noen psykiske problemer, og opplever denne vurderingen som krenkende, unødvendig, og diskriminerende.
Uenigheten kan synes liten
Det viktig å skille mellom utredning og diagnostisering av kjønnsinkongruens, og psykiatrisk utredning som obligatorisk del av utredning for kjønnsinkongruens.
Standards of Care, versjon 8 (SOC-8) skriver mye om dette
- Kjønnsinkongruens er ikke lenger betraktet som en mental forstyrrelse (SOC-8, s. 6, min oversettelse).
Krav om psykoterapi for å iverksette kjønnsbekreftende medisinske prosedyrer har ikke vist seg å være hensiktsmessig og kan være et hinder for adekvat behandling for dem som ikke trenger, eller dem som ikke har tilgang til slik behandling (SOC-8, s.169, min oversettelse). - Tilstedeværelse av psykiatrisk sykdom eller symptomer på mental uhelse representerer ikke noen hindring for kjønnsbekreftende medisinsk eller kirurgisk behandling, med mindre psykiatrisk sykdom eller mental uhelse påvirker individets kapasitet til informert samtykke til den spesifikke behandlingen, eller påvirke deres evne til å ta imot slik behandling. Dette er spesielt viktig ettersom kjønnsbekreftende behandling er vist å redusere symptomer på mental uhelse for personer som opplever kjønnsinkongruens. (SOC-8, s.532, min oversettelse)
- SOC-8 setter opp en rekke krav som skal være oppfylt for at man kan anbefale kjønnsbekreftende behandling (Statement 12). I denne sammenhengen er Statement 12d av betydning: Før kjønnsbekreftende behandling kan iverksettes skal forhold angående psykisk helse (dersom det er noen), som kan påvirke diagnostisk klarhet, samtykkekompetanse, og/eller kjønnsbekreftende medisinsk behandling være vurdert (SOC-8 s.560, min oversettelse).
Det springende punktet her er: dersom det er noen (if any). Videre står det:
- …. transkjønnede og kjønnsmangfoldige personer kan oppleve kjønnsinkongruens som krever kjønnsbekreftende behandling også om de har psykiske problemer, autismespektertilstander, eller annen nevrodiversitet. Noen psykiske helseproblemer, som angst, depresjon, selvskading er vanligere hos transpersoner og kjønnsvariante personer som ikke har fått tilgang på kjønnsbekreftende behandling enn hos dem som har det. Psykiske problemer hos transkjønnede og kjønnsvariante personer synes å forbedres etter kjønnsbekreftende hormonell og kirurgisk behandling. Det er ingen evidens som taler for å holde tilbake kjønnsbekreftende hormonell og kirurgisk behandling kun fordi det foreligger problemer med psykisk helse eller en nevrodivergent tilstand (SOC-8, s.34, min oversettelse).
Aaserud vil gjerne innta en tverrfaglig mellomposisjon – mellom hvilke ytterpunkter? Han sier at «alle er enige om en bio-psyko-sosial tilnærming». Så bra! Da er vi langt på vei. Men så skriver han:
«Til forskjell fra det Elsa Almås skriver om biopsykososial utredning, så vil jeg påstå at dette ofte innebærer en grundig psykososial og helhetlig utredning som også innbefatter psykisk (differensial) diagnostikk.»
Les mer