↵TILBAKE Når livet snur
Detransisjon støtte
HBRS vil jobbe for at det som har tanker rundt, vurderer eller har detransisjonert skal oppleve å bli tatt på alvor og at de skal bli møtt med respekt. Alle fortjener å møte fagpersoner som har elle ønsker å få mer kunnskap om detransisjon.
DETRANSISJON – RIKTIG FOR MEG?
Å detransisjonere er en omfattende beslutning, og bare du kan vite om det er riktig for deg. Vi anbefaler å tenke over avgjørelsen over lengre tid, og gjerne ha en psykolog eller nær venn eller slektning som du kan snakke med i mellomtiden. Denne artikkelen forsøker ikke å være en fasit, men kan sees på som en veiledning i prosessen.
Det er viktig at du gjør det som er riktig for deg, og ikke noen andre
Å ha fullført en transisjon er en livsendrende begivenhet i seg selv. Mange av oss har måttet være tålmodige og slite med alt vi hadde for å få den hjelpen vi da anså som livsviktig. Venner og i noen tilfeller slekt har kjempet ved vår side, og vi har selv måttet ofre mye underveis. Å tenke at det tross alt kanskje ikke var den rette veien, eller at det var den gang, men det er ikke lenger kan føles som en veldig vanskelig og nesten forbudt med tanke hvor mye transisjonen betydde.
Men her er det viktig å tenke på at det er du som skal leve med deg og kroppen din resten av livet, det er du som skal kunne føle deg bra i den du er og den du er i samfunnet. Detransisjon kan være en smertefull prosess, men hvis du tror du kunne ha følt deg bedre med å slutte med hormonbehandling og gå tilbake til ditt biologiske kjønn, må du sette deg selv først og tenke på andre og omgivelsene dine sekundært.
Hvordan kan jeg vite hva jeg vil?
I kjønnsinkongruense er det stort fokus på identitet. Hva vi føler oss som, og hvor vi er på kjønnsidentitetsspekteret. Vi anbefaler å sette mindre fokus på det, og i stedet tenke dypere på følgende problemer:
- Hjelper transisjonen med min kjønnsdysfori? Har det vært nok? Ville det vært verre om jeg sluttet med hormonbehandlingen?
- Trives jeg med å bli sett på som det kjønnet jeg passerer som? Liker jeg de nye forventningene som stilles til meg i det kjønnet? Hvordan har det vært sammenlignet med å leve i det motsatte kjønn?
- Hvordan føles det sosialt? Har det blitt lettere eller vanskeligere å finne nye venner og relasjoner? Kan jeg forholde meg til andre i det kjønnet jeg passer som? Savner jeg å være i kjønns separate rom fra tiden før overgangen?
- Hvordan ser jeg på de medisinske risikoene forbundet med hormonbehandling? Er risikoene verdt det de gir, eller føles risikoen som en for høy pris? Har jeg noen bivirkninger eller bivirkninger i dag av hormonene som jeg ikke liker eller føler meg dårlig med?
- Hvordan har jeg det i dag? Har transisjonen gitt meg den trivselen jeg hadde håpet på? Kan jeg føle en fred og trygghet over hvem jeg er i dag?
Vanlig misforståelse
Det som kan gjøre at du ikke en gang vil stille deg selv disse spørsmålene kan være at du fokuserer veldig på den opplevde kjønnsidentiteten. Mye av det vi har lært er basert på å være tro mot den kjønnsidentiteten vi føler vi har og gjøre det som er nødvendig for å føle at vårt ytre reflekterer det indre mot våre omgivelser.
Det som er viktig å vite er at følelsen kan forstås på andre måter enn at den er medfødt, biologisk og definerende for et indre kjønn. Hvis man ikke kan være åpen for å se annerledes på det, betyr det at den eneste gyldige grunnen til å avbryte behandlingen og gå tilbake til ditt biologiske kjønn vil være at du også føler og identifiserer deg som kjønnet du gå tilbake til. Det kan være at det gjelder noen, at du faktisk plutselig føler at du identifiserer deg som ditt biologiske kjønn. Men for mange i en tvilsom situasjon er det viktig at følelsen ikke er vilkåret i seg selv. At det er greit å være jente eller gutt uten å føle seg helt som det, eller helt forstå hva det vil si å være jente eller gutt. At du har rett til det uten å nødvendigvis identifisere deg som det, eller føle at du har et klart selvbilde av å være det.
Det kan komme i konflikt med queer-teori og hvordan kjønnsidentitet forstås i dag, men til syvende og sist er det en selv som skal føle seg best, og veien til den beste månen trenger ikke være å la følelsen man har om sitt kjønn være definerende for seg selv.
Vi anbefaler
I tillegg til å tenke på spørsmålene ovenfor, anbefaler vi å lese og lytte til andre som er har eller skal detransisjonere. For bare noen år siden var det ikke mange historier, men i det siste har flere og flere åpnet seg og begynt å dele tanker og erfaringer på nett.
Gå till Andres historier, les og tenk på om du kan identifisere deg med andre som har valgt å detransisjonere.
En annen god ting å gjøre hvis du nylig har startet å tenke på om du skal detransisjonere kan være å enten kontakte noen som har detransisjoinert for lenge siden, eller finne noen eldre på Youtube f.eks. og lytt til hva den har å si om opplevelsen. Det er svært få som er åpenlyst kritiske i begynnelsen av overgangen sin da alle endringer skjer og det føles som om du har kommet i mål etter en lang kamp. Men hvis du lytter til de som har vært detransisisjonert litt lenger, kan du som regel få et mer nyansert bilde av hva du kan forvente. Det kan være greit å sørge for at man har et så realistisk bilde som mulig av hva overgang betyr.
Som ett ekstra råd er det bra att ha i tankene at det som styr bildet av kjønnsinkongruens og selve behandlingen idag, er i stor grad preget av media og en svært polarisert debatt mellom samfunnet og transaktivister. Det gjør at det lett males et ganske svart-hvitt-bilde, som blant annet sier at de aller fleste er fornøyde etter behandlingsstart og at ingen i utgangspunktet angrer eller tviler. De fleste av oss som har vært transaktivister lenge vet at det er mange som har det dårlig selv etter overgang, og at tvil ikke er så uvanlig som man skulle tro.
Frykt og skyldfølelse
Som vi skrev innledningsvis, er disse følelsene helt naturlige når du tenker på detransisjon. Det er viktig å huske at med god støtte er det mulig å overvinne frykten og de vanskeligste stegene i prosessen. Tabuet og stigmaet rundt detransisjon akkurat nå har mest å gjøre med den uvitenheten som finnes, og at vi ikke har hørt om våre erfaringer før.
Når det gjelder skyldfølelse, er det viktig å ikke holde seg alene ansvarlig for at overgangen kanskje ikke har gått som planlagt. Mange av oss føler at vi ikke hadde noe annet valg da vi fikk diagnosen vår og det er viktig å ikke glemme at omsorgen slik den ser ut i dag ikke gir annen hjelp enn behandling med hormoner og kirurgi.