Velkommen til HBRS

Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) er en pasient- og brukerorganisasjon for kvinner og menn som søker, har eller har hatt diagnosen transseksualisme og deres familier. Foreldre- og familieforeningen er en del av organisasjonen. HBRS i Norge er en landsomfattende pasient- og brukerorganisasjon for kjønnsoperertepasienter på Rikshospitalet. De opplever fra barndom og pubertet at deres kjønnsidentitet ikke stemmer overens med deres kroppslige kjønn. Menneskene i gruppen blir ofte beskrevet som født i feil kropp. Vi i HBRS er ikke behandlere, vi er medmennesker som har ekspertkompetanse på det å leve med å være født i feil kropp. Derfor synes mange det er lettest å begynne med å oppsøke HBRS. Alle i styret i HBRS har taushetsplikt. 

Kvinner og menn
Det er et faktum at i Norge er alle i gruppen en periode pasienter. De får hjelp fra offentlig helsevesenet for diagnosen transseksualisme. Menneskene som får hjelp på Rikshospitalet har et eksistensielt behov for å få hjelp med å kunne leve som det kjønn de er psykologisk, mann eller kvinne. For vår gruppe handler det ikke om å utfordre to- kjønns modellen. For de fleste mennesker i vårt samfunn så oppleves det å være enten mann eller kvinne som riktig og slik er det også for oss. Vi er menn og kvinner – ikke transer eller transpersoner. Alle får også nytt personnummer hvor de blir likestilt juridisk som mann eller kvinne med alle andre kvinner og menn i Norge. Selv om det handler om kjønnsidentitet, så har alle vi som tilhører gruppen også en seksuell orientering. Vi kan som ellers i samfunnet være heterofile, homofile, lesbiske og bifile.

Lite kunnskap om diagnosen transseksualisme
Siden den første operasjonen i 1962 har man i Norge kommet langt på det medisinske området, men på det sosiale er det fortsatt en lang vei å gå. Pasienter som får diagnosen blir stadig yngre. Det er stadig flere unge som er til utredning. Gjennomsnittsalder er i dag 20 år og 15 – 20 pasienter under 16 år er til utredning og behandling hvert år. Det er tegn både på at behandlingstilbudet for unge har forbedret seg, og at muligheten til å få hjelp og behandling er blitt kjent blant stadig flere personer og behandlere.

Takket være et formidabelt helsepolitisk arbeid fra HBRS, har denne minoriteten fortsatt en offentlig behandling på Rikshospitalet. Dette har vært livreddende for mange mennesker i denne gruppen. Landsfunksjonen for diagnosen transseksualisme er helt avgjørende for at mennesker i denne gruppen skal få en prioritet fra helsemyndighetene for å få dekket behandlingen av staten.

Selv om det medisinske tilbudet er bedret, og kunnskapen om diagnosen og behandlingstilbudet er mer tilgjengelig for folk flest, er det stadig meget lang vei å gå når det gjelder det sosiale. Daglig opplever en del menn og kvinner som er født i feil kropp å bli sosialt ignorert, bli møtt med fordommer og til og med trusler. Det er meget alvorlig og er et problem politikere og samfunnet må ta på alvor å gjøre noe med.

Myter og fakta
Mye av dette skyldes de mange mytene som fremdeles blir holdt i live.Vi ser jevnlig stigmatiserende og ærekrenkende beskrivelser av denne sårbare minoriteten. Vi får stadig tilbakemeldinger fra medlemmer om hvor psykisk slitsomt det er å bli beskrevet som noe de ikke kjenner seg igjen i. Det er dessverre fortsatt helt vanlig at vår gruppe blir beskrevet som menn som går i kvinneklær, det handler om fetisjisme, seksualitet, seksuell orientering. 

Det er ikke noe galt i at menn tar på seg kvinneklær. Det er ikke noe i veien for at folk lever ut fetisjer, og har glede av det. Det som derimot er galt, er å så til de grader feilinformere om hva diagnosen transseksualisme faktisk handler om. HBRS og foreldreforeningen er sterkt fortvilet når vi ser slike beskrivelser av denne gruppen, siden vi vet hva det gjør med enkeltpersonene i vår gruppe.

For 8 åringen som gjennom flere år har gitt sterkt uttrykk for at hun faktisk er gutt selv om kroppen er en jentes, legger det kampestein til byrden å bli stemplet som fetisjist. Det blir ikke lettere å få hjelp hvis barnehageansatte og skolelærere også har denne "kunnskapen". For femtenåringen som alltid har visst at hun er jente, og fortviler over gryende skjeggvekst, er stempelet som dragqueen et gigantisk hinder for å være åpen om identiteten sin, og tørre å be om hjelp.

Vi trenger et kunnskapsløft
Hovedgrunnen til at mennesker i denne gruppen opplever å ikke bli sett som de kvinner og menn de er og som kan påføre psykiske problemer, kan gjenspeiles i at det nesten ikke er kunnskap om kjønnsidentitets tematikk på helserelaterte utdannelser, lære utdannelser og i samfunnet generelt. For å sikre at kvinner og menn med diagnosen transseksualisme får et godt møte med tjenesteapparatet og skole mener HBRS at det er helt nødvendig å øke denne kompetansen blant helsepersonell, sosialarbeidere, lærere og studenter på helse- og utdanningsinstitusjoner.

HBRS mener det må være mulig å drive kontinuerlig kompetanseheving innenfor det norske helsevesenet og lærerutdanningen knyttet til helserelaterte problemer som rammer kvinner og menn med diagnosen. For kvinner og menn med diagnosen skal møte med helsevesenet og skolen være et positivt og godt møte, hvor personen føler seg inkludert og forstått for de utfordringene personen møter uten å måtte forklare seg. Det er avgjørende at norske helsemyndigheter og utdanningsmyndigheter anerkjenner at kvinner og menn med diagnosen transseksualisme har spesifikke behov, og at ansatte innenfor helsevesenet og lærerverket må inneha elementær kunnskap om diagnosen.